For tre dager siden var vi så glade for at Redd Barna ba regjeringen undersøke om omskjæring av gutter bryter med menneskerettighetene. I dag sa helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) nei til det.
Det er umulig for små gutter å si nei til å få skåret bort forhuden sin med alle de livsvarige, irreversible konsekvenser og alvorlige risikoer det innebærer.
Barn har og får ikke lik rett til egen kropp
Helseministeren må med sin raske konklusjon mene at alle barn ikke skal anses som like verdige, og at de ikke skal beskyttes likt av loven, men behandles helt ulikt basert på kjønn av hensyn til voksne sin religionsutøvelse utført kirurgisk på barn.
Det virker som det heldigvis stadig er færre som mener at mennesker skal ha ulike rettigheter basert på kjønn, tro, etnisitet, seksuell legning og annet. Det er snart ti år siden siden nordiske barneombud og barnemedisinske eksperter gikk sammen om en en felles uttalelse om omskjæring av guttebarn der de klart og tydelig ønsker at gutter selv skal få bestemme om de skal skjæres om når de har nådd en modenhet som gjør dem kompetente til å forstå hva det innebærer og kan samtykke til det.
Demonisering, trivialisering og romantisering?
At det skal være lov å utføre rituell omskjæring på gutter, men ikke jenter – eller faktisk er det kun kvinner, ikke jenter, som er blitt nevnt i den opprinnelige lov om kjønnslemlestelse som nå er erstattet med paragraf 284 og 285 i straffeloven – er unektelig urettferdig, også med tanke på hensynet til voksne sin religionsutøvelse. At kun kvinner er nevnt i loven betyr nok ikke at jenter ikke er beskyttet da for eksempel de som arbeider med barn har en opplysnings- og avvergingsplikt dersom de har en grunn til å bekymre seg for at en jente kan bli omskåret.
Det er ikke få gamle omskjæringsritualer og -metoder som finnes for jenter og gutter, og de fleste som er blitt skåret om er blitt det som barn, bestemt av noen andre enn dem selv.
Hvorfor demoniseres noen sine omskjæringsritualer, mens andre sine trivialiseres og romantiseres? Lov om rituell omskjæring av gutter og lov om forbud mot kjønnslemlestelse og grov kjønnslemlestelse av kvinner, nå straffeloven §284 og 285, står i skarp kontrast til hverandre, og det er vanskelig å forstå hvordan vi havnet her. Forbudet mot kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er et resultat av barnekonvensjonen artikkel 24 nr. 3 om påbud om å avskaffe all tradisjonsbunden praksis som er skadelig for barns helse. Men barnekonvensjonen diskriminerer ikke barn etter kjønn, og alle må bli vernet likt mot omskjæring.
3. Partene skal treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbunden praksis
– barnekonvensjonen artikkel 24, 3.
som er skadelig for barns helse.
Vil helseminister Ingvild Kjerkol kanskje også åpne opp for at noen trossamfunn kan få utføre noen typer omskjæring av jenter også når hensynet til voksnes utførelse av ritualer på barns kropper skal stå så høyt og trumfe barns mange rettigheter som barn og mennesker? I USA gikk flere personer som bevist og innrømmet skar om jenter fri i 2018. USA er eneste land i verden som ikke har forpliktet seg til å etterleve barnekonvensjonen.
Vi i Intakt Norge mener avveiningen hennes av hensynene til barn og voksne er grunnleggende helt feil også med tanke på hensynet til menneskeretten religionsfrihet som vi også må ivareta noenlunde for barn og de voksne de skal bli.
Berørte klagere skal lyttes til
Vi håper helseministeren personlig vil møte noen berørte klagere og andre som taler saken som små gutter ikke kan tale selv. Vi har samlet noen sterke historier og innstendige bønner om å verne også gutter mot omskjæring fra berørte klagere, også jødiske, som vi håper hun vil gjøre seg godt kjent med. Panelsamtalen vi arrangerte sammen med LIM på mannsdagen er også vel verdt å se og lytte til.
Å tillate omskjæring av noen barn basert på deres kjønn og gruppetilhørighet bryter grovt med alle slags likeverdsprinsipper og at vi må være føre vare, spesielt når det ikke går an å være etter snare.
Hvem føler seg beskyttet av lov om rituell omskjæring?
Når det kommer til hensyn til jøder, så er det virkelig mange, kanskje spesielt jøder, som organiserer seg og engasjerer seg sterkt for at omskjæringspraksis må forlates og at gutter også må vernes mot omskjæring. Det er først og fremst antagelig sønner av muslimer og jøder, samt noen som har med seg kristen omskjæringsskikk fra noen afrikanske land, som antagelig skjæres om her i Norge. Hva med hensynet til dem? Føler de seg mer eller mindre beskyttet enn andre når de ikke får rett til å forvalte sin egen kropp, og ikke får noe vern mot risikable, irreversible, kirurgiske inngrep de ikke har noe som helst individuelt behov for, ønske om eller nytte av, og som til og med kan få fatalt utfall?
Vi? Eller oss og dem?
Vi kan ikke la mennesker – til og med barn – ha ulik rett til egen kropp. Det må være vi mennesker med like rettigheter – og like ansvar for og plikter til å ivareta hverandres rettigheter – som gjelder. Ikke «oss og dem» med ulik rett til egen kropp.
At jøder har blitt utsatt for forfølgelse, diskriminering og et enormt og uhyrlig folkemord er og blir helt grusomt. Vi må alltid beskytte menneskeverdet og rettighetene som vi alle skal ha bare fordi vi er mennesker. En kjønnsnøytral rett til å bli voksen med kjønnsorganet sitt ubeskåret og intakt er ingen trussel mot noen, men er et likeverdig vern av alle uansett gruppetilhørighet. I hver en familie og i hvert et fellesskap må vi stå sammen om å gi hvert individ så mye frihet og trygghet vi klarer. Det er en svært viktig balansegang vi må strebe etter å få til.
Gode intensjoner leder ikke alltid til noe godt
Vi forstår den gode intensjon til de som skjærer om gutter og jenter. De tror de gjør noe godt og viktig, men det er ikke det. Voksne må klare å tilpasse et ritual så det ikke ikke bryter med barnekonvensjonen, menneskerettighetene og medisinsk etikk lettere enn de «tilpasser» barns kropper med kniv med alle de livslange konsekvenser og alvorlige risikoer det innebærer. Det er ingen urimelig forventning. Ingen vil trues eller lide av det. Brit shalom som ritual og seremoni uten omskjæring blir stadig mer populært blant jøder i andre land.
Hvilken «berøringsangst» bør være størst?
At såkalt berøringsangst for å stille forventninger og krav til at noen voksne må endre et gammelt ritual virker å være større enn berøringsangst for å skjære deler av gutters kjønnsorgan uten at gutten har noe som helst behov for, nytte av eller ønske om det, er det svært vanskelig å forstå og akseptere. Hva er det det største å be om? At en gutt skal bli av med forhuden sin? Eller at voksne skal kunne overlate til myndige voksne å avgjøre om de selv ønsker omskjæring?
Vi ber helseministeren om å revurdere sin korte avvisning av Redd Barnas forespørsel. En grundig aktsomhetsvurdering med tanke på menneskerettigheter der berørte klagere og alle organisasjoner for profesjoner som har med barn og helse å gjøre blir sterkt og ordentlig inkludert og medvirkende trengs.
Vi må ha likeverd, likhet for loven og være føre vare
En juridisk gjennomgang av lovene som har med omskjæring å gjøre, men som er så ulike hverandre ikke bare med tanke på straffefrihet og straff, men også i ordlyd og hvordan rettssubjekter behandles så veldig ulikt basert på kjønn og alder, trengs det også skarpe blikk på.
Kjærlighet er bindemiddelet oss mennesker i mellom
En rituell omskjæring kan bare være ordentlig meningsfull for den som får endret kroppen sin først når vedkommende selv får ta avgjørelsen etter å ha blitt godt informert om alle konsekvenser og risikoer på kort og lang sikt. Som Leo Milgrom viser så godt i dokumentaren «Omskåret mot sin vilje», så skaper omskjæring ofte distanse i familier og fellesskap, fremfor å binde dem tettere sammen. Kjærlighet, respekt og omtanke er bindemiddelet oss mennesker i mellom. Ikke ritualer.
Vi må også passe på å ikke ta for lett på forhudsamputasjon for voksne. Det kan også bli svært tøft, altfor tøft, å leve etter det, som Alex Hardy dessverre følte at det ble. Større forståelse for forhudens verdi trengs sårt.
